• Karl Arthur

Gi folk penger

Folkets oppmerksomhet er rettet mot koronapandemien og strømprisene, men debattene krisene har utløst er uendelige og dørgende kjedelige. Kanskje må det tenkes nytt for å få en slutt på det hele.

Minerva, 15. desember 2021


Koronapandemi og kraftpriser har i utgangspunktet lite til felles. Der korona har vært et gedigent kostnadssluk for alle involverte, det offentlige i aller høyeste grad inkludert, har strømprisen gitt både stat og kommuner betydelige inntekter å smøre sine budsjetter med. Begge de to krisene kjennetegnes likevel av at de har utløst et unisont krav om at uforutsette kostnader og/eller inntektstap som påføres privatpersoner og næringslivet, sporenstreks må kompenseres av myndighetene på en eller annen måte.

Debatten om detaljene

Problemet er bare at ingen er enige om hvilken metodikk som er best egnet til å gjennomføre kompenseringen i praksis. En skulle tro at kriser som fører til så mange menneskelige og økonomiske tragedier i det minste kunne gitt oss noen underholdende debatter. I stedet har vi fått en bråte med byråkratiske spissfindigheter opp og ned i spaltene: Skal det være NAV eller Husbanken som utbetaler støtte til strømprisofrene? Hvilken nettside er det best å bruke til søknader om koronakompensasjon? Skal ENKer måtte dokumentere sine tap like grundig som ASer, og hvorfor i svarte skal den rike naboen min få mer enn meg, bare fordi hun har tapt mer på nedstengningen enn det jeg har gjort?


De vedvarende, kompliserte og fryktelig kjedelige debattene om kompensasjonsgrader og -kriterier, saksbehandling og etterkontroller, verdige og uverdige støttemottagere, må nå ta slutt! Pandemien har snart vart i de to lengste årene i menneskehetens historie, og vi er alle grundig lei av begrensningene den og regjeringen legger på vår frie livsførsel. Men det må være lov å si at vi er minst like lei den daglige mediedekningen av den politiske elendigheten viruset og dets varianter har medført.

Derfor burde strømkrisen vært en god avveksling fra den traurige besettelsen vi alle har fått i å følge smitte- og innleggelsestallene dag for dag. For selv om kilowattimepris i utgangspunktet ikke er et veldig sexy begrep, er det oppsiktsvekkende når den går fra fem øre til fem kroner på bare noen få måneder. Det burde åpenbart være potensiale for noen spenstige analyser av hva som har skjedd og hva som kan gjøres med det.

De av oss som håpet på en god og grundig debatt i tabloidene om det globale strømmarkedets styrker og svakheter i en nasjon som i hundrevis av år har fått kraften sin fra vær, men samtidig absolutt ikke vil ha noe av den fra vind, er imidlertid blitt skuffet. Et godt og akkurat passe snodig oppspill fra Øystein Stray Spetalen til tross, tok det ikke lang tid før også denne debatten degenererte til å handle om tekniske detaljer ved de mulige støtteordningene.

Vi bor tross alt i Norge, og i Norge handler ikke debatter om hvorvidt staten skal plukke opp regningen for private husholdninger når det røyner på. De handler om hvorfor i alle dager den ikke allerede har gjort det.

Hvorfor bare strøm?

Det er i utgangspunktet noe sprøtt over at en økning i prisen på en fritt omsettelig vare umiddelbart fører til konsensus på Stortinget om at forbrukerne må skjermes for kostnaden. Nå er selvsagt strøm en mer livsnødvendig vare enn de fleste andre produkter vi bruker penger på, særlig om vinteren i Norge. For ordens skyld er jeg også for at folk som havner i reelle vanskeligheter når strømprisen skyter i været skal få hjelp til å betale regningen, akkurat som jeg selvsagt også er for at staten skal kompensere de delene av næringslivet den stenger ned i smittevernets navn.

Men når regjeringen nå har bestemt seg for at absolutt alle skal få rabatt på strømregningen sin, uavhengig av om du har brukt elektrisiteten til å smelte snøen i oppkjørselen til din tre etasjes villa i Holmenkollen eller til desperat å prøve å holde innetemperaturen i treromsleiligheten din på Stovner over femten grader (dog ikke om du bor i et borettslag som håndterer strømutgiftene sine i fellesskap), så synes jeg det er på tide å se på om det ikke er flere ordinære utgifter vi i verdens rikeste land kan kreve at staten dekker for oss.

For er det ikke sånn at strømprisen også påvirker prisen på andre varer vi trenger for å holde oss i live? Går ikke matprisene opp når det blir dyrere å holde fjøs, drivhus og vanningsanlegg varme gjennom vinteren? Vil ikke prisene på forbrukerelektronikk gå opp når Power og Elkjøp får høyere regninger av alle neonlysene de peprer gatebildet med? Og er det ikke forresten sånn at boligprisene har gått i været i mange tiår nå? Det har kanskje ikke noe med det europeiske gassmarkedet å gjøre, og er dessuten irrelevant for alle som kjøper og selger i samme marked, men hva med førstegangskjøperne? Bør ikke de få en million eller to i avslag fra Finansdepartementet når deres nye leilighet koster 30 prosent mer enn den ville gjort for bare noen få år siden?

Det er på høy tid å spørre seg om det ikke hadde vært enklere for oss alle om staten bare begynte å gi folk gratis penger, uten så mye om og men.

Drømmen om borgerlønn

Drømmen om borgerlønn er ikke ny, og selv om ideen kan høres nærmest protososialistisk ut, er det primært liberale og liberalistiske tenkere, økonomer og politikere som har gått i bresjen for konseptet. Først ut var ifølge Store Norske Leksikon Thomas Paine, og blant mer moderne forkjempere for at alle borgere skal få penger fra staten dersom de ikke selv tjener en viss sum, er antagelig Milton Friedman den mest berømte. Kjent under mange navn og flere avarter, herunder garantert minsteinntekt, universal grunninntekt, negativ inntektsskatt m.m., er barnet imidlertid ikke særlig kjært blant dagens politiske partier.

I norsk sammenheng var Venstre lenge det eneste partiet som var aktivt for borgelønn. Dette gikk partiet imidlertid bort fra i forkant av valgkampen i 2013. Årsaken var programkomiteen fikk det for seg at det var nødvendig å finne ut av hvor mye ordningen egentlig ville koste, før man rutinemessig foreslo for landsmøtet at den fremdeles burde innføres. Stortingets utredningsseksjon fikk i oppdrag av Venstres stortingsgruppe å regne på spørsmålet, og kom frem til at en årlig borgerlønn tilsvarende datidens 2G (ca. 160 000,-) ville koste staten mellom 100 og 600 milliarder, avhengig av hvor mange andre velferdsordninger man sløyfet i samme slengen.

(Utredningen er ikke publisert på Stortingets nettsider, men kan av spesielt interesserte lastes ned fra min offentlige dropbox.)

I 2013 utgjorde 600 milliarder godt over halvparten av statsbudsjettet, så det er kanskje til å forstå at Venstre ikke ville ta på seg den forpliktelsen i en bisetning i et program som over 100 sider også redegjorde for alle andre milliardsatsninger partiet ville påføre samfunnet, herunder til kollektiv, til fattigdomsbekjempelse, til utdanning, til innovasjon og til miljøet. Borgerlønn er en fin tanke, tenkte Venstre, men vi har mye annet vi vil gjøre, så kanskje vi ikke skal bruke flere tusen prosent av handlingsrommet i statsbudsjettet på akkurat det, akkurat nå som det ser ut til at vi kan komme i posisjon til å måtte holde i hvert fall litt av det vi lover.

Men det har rent mye vann i norske vannkraftverk siden 2013, og oljefondet har dessuten vokst kraftig.

Bærekraft, smærekraft

Om vi i dag skulle bestemme oss for å gi absolutt alle 10 000 kroner i måneden, voksne og barn, ville det med våre ca. 5,4 millioner innbyggere i Norge, bli en offentlig utgift på rundt 650 milliarder i året. Det er hårfint under halvparten av statsbudsjettet, og fortsatt en ikke akkurat ubetydelig utgift.

Men her kommer også borgerlønnens genialitet inn i bildet. I tillegg til å gi folk gratis penger, fungerer den nemlig som en ideologisk lakmustest. Hvilken innretning på borgerlønnen du foretrekker, avslører presist hvilken del av det politiske spekteret du tilhører. Om du vil ha den på toppen av alle eksisterende velferdsgoder, er du sosialist, men hvis du vil ha den til erstatning for mesteparten av velferdssamfunnet vi har bygget opp over generasjoner, er du mest sannsynlig liberalist. Hvis du derimot er mot hele konseptet, og ikke har tenkt til å skifte mening før noen andre har skrevet det inn i skattelovgivningen, da er du utvilsomt konservativ.

For bærekraften i de norske statsfinansene sin del, er nok den liberalistiske modellen for borgerlønn å foretrekke. Men for å bekjempe de ultrakjedelige debattene om teknikaliteter, skal jeg ikke være gniten. Enhver modell er åpenbart bedre enn ingen modell, uansett hvilke konsekvenser det måtte ha for fremtidige generasjoners mulighet til å få utbetalt pensjon. (Med borgerlønn er det uansett ingen som trenger pensjon på toppen). Om det faktum at vi har et sosialistisk flertall på Stortinget betyr at vi også må ha en sosialistisk innrettet borgerlønn, finnes det likevel grep for å begrense utgiftene det vil medføre.

For eksempel kan vi gjøre den søknadspliktig. For at ordningen skal oppfylle idealet om å være universell, kan det selvsagt ikke være noen kriterier for å få søknaden innvilget, men det bør være litt pes å søke. Vi kan for eksempel kreve at folk logger inn med Bank-ID, men ikke godta mobilløsningen, bare de kodene som man tidligere fikk tilsendt i et brev fra banken en gang i året. I tillegg kan det være krav om å skrive ut skjemaet, fylle det ut for hånd, og sende det tilbake i posten. Jonas Gahr Støre kan i nyttårstalen oppfordre alle som ikke trenger pengene til å la være å søke, og kanskje kan Kong Harald i sin juletale hinte om at pengene helst bør gis til et veldedig formål, så vi kan spare litt på bistandsbudsjettet i tillegg.

De par-tre (fire-fem) hundre milliardene som vil stå igjen, etter at de som har nok penger til at det ikke er verdt å gå gjennom denne prosessen for å få litt mer har falt fra, kan vi, hvis politikerne våre ønsker å være ansvarlige, hente fra listen Jan Arild Snoen publiserte her på Minerva for et par år siden. Alternativt kan politikere som ikke ønsker å være ansvarlige, foreslå at vi tar dem direkte fra oljefondet – der korona- og strømstøtte tradisjonelt hentes fra. 300 milliarder i året er mindre enn den årlige veksten i fondet har de siste tre årene, og vi bør ikke la det faktum at tidligere avkastning ikke er noen garanti for fremtidig vekst, distrahere oss fra muligheten til å gi folk masse gratis penger de kan bruke på vekstfremmende investeringer og forbruk av livsnødvendigheter som strøm, bolig og utepils.

Så det er mitt ubeskjedne forslag for å få en slutt på de uendelige og dørgende kjedelige debattene om strømpriser og koronakompenasjoner: Gi folk gratis penger, men lag et skjema det tar en halvtimes tid å fylle ut for å få dem, så kanskje den øvre middelklassen ikke gidder. Legg gjerne ned det meste av velferdsstaten i samme slengen, og få noen skikkelig gøyale debatter ut av det hele. What could possibly go wrong?

Om Stortinget ikke synes dette er et så knakende godt forslag som jeg synes det høres ut til å være, er jeg redd vi ikke har noe annet alternativ enn å slå av lyset i de rommene vi ikke oppholder oss i, og få Espen Nakstad til å overtale rundt nitti prosent av den voksne befolkningen til å ta vaksine mot korona så viruset slutter å være en trussel mot helsevesenets stabilitet. Eller i verste fall bygge ut intensivkapasiteten på sykehusene. Akkurat dét tror jeg virkelig ikke det er noen av oss som ønsker.