• Karl Arthur

Tiden for å diskutere fremtiden er nå

Fremtiden kommer raskere enn før. Foreløpig er det ikke så mye som tyder på at partiene våre er forberedt på de krevende debattene som det kan bli for sent å ta på 2030-tallet.


Minerva, 18. november 2021

På sitt beste ser politikere langt frem i tid. Partiorganisasjoner og enkeltpolitikere kan i lyse øyeblikk utforme visjoner for samfunnsutviklingen for generasjoner fremover, og supplere dem med detaljerte handlingsplaner for hvordan vi skal komme oss nettopp dit, og ikke et helt annet, langt dystrere sted.

På sitt verste, derimot, ser politikken bare frem mot den neste debatten i Dagsnytt 18, den neste avgivelsen fra en av Stortingets komiteer, den neste valgkampen som aldri er mer enn i meste fall et drøyt års tid unna.

Dette er et problem, for vi ser i dag konturene av en teknologisk utvikling som ikke kan håndteres fra uke til uke eller valg til valg, men nødvendigvis må tenkes og debatteres i et perspektiv som strekker seg over tiår. Teknologi har til alle tider vært en sentral premissleverandør for politikken, men der tidligere generasjoner kunne se seg rundt i den verdenen de levde i, og føle seg rimelig trygge på at virkeligheten ville forbli noenlunde den samme for deres barn og barnebarn, har vi i dag nådd et punkt der utviklingen går så raskt at gårsdagens politiske løsninger står i fare for å bli utdaterte og irrelevante allerede før morgendagen opprinner.


Jeg er ikke sikker på om dagens politiske partier i Norge har tatt innover seg hvilke debatter de kommer til å måtte ta de neste ti, tyve og tredve årene, og langt mindre overbevist om at de har rustet seg for å finne svarene som vil gavne samfunnet mest i møte med utfordringene teknologiutviklingen stiller oss overfor. Samtidig skal jeg selvfølgelig ikke påstå å besitte de svarene selv.

I det følgende vil jeg likevel forsøke å gi en introduksjon til et par problemstillinger jeg tror kommer til å bli skjellsettende debatter det neste tiåret: Den teknologiske muligheten vi nærmer oss til å forbedre kroppene og hjernene våre, herunder muligheten til holde dem levedyktige mye lenger enn vi er i stand til i dag. Med det håper jeg å bidra til at noen i Minervas innflytelsesrike leserskare vil la seg inspirere til å ta debatten opp i sitt parti eller andre egnede organer.

Reservedeler blir bedre enn originalene

Mennesket har til alle tider vært definert av våre kropper og vår intelligens. Gjennom titusener av år har begge deler vært mer eller mindre gitt fra fødselen av, med alle de begrensninger og muligheter det har gitt hver enkelt av oss. Samtidig har både legevitenskapen og andre vitenskaper lagt store ressurser i å utforske potensialet til forbedring av våre fysiske og mentale forutsetninger. Utviklingen har i dag kommet så langt at vi for første gang i verdenshistorien, ikke lenger må ta til takke med det våre foreldre har gitt oss av arvemateriale, og det vi selv gjennom studier, øvelse og selvutvikling klarer å opparbeide oss av evner og egenskaper. Vi nærmer oss den tilstanden den israelske forfatteren og historikeren Yuval Noah Harari kaller Homo Deus – gudemennesket som har tatt kontroll over evolusjonen.

Å bruke teknologi for å gjøre våre skrøpelige legemer bedre i stand til å takle virkelighetens utfordringer er selvsagt ikke noe nytt. For eksempel er det over tusen år siden de første brillene ble tatt i bruk. De ga folk som var belemret med dårlig syn bokstavelig talt et nytt utsyn mot verden, og det grunnleggende konseptet er fremdeles vanlig i dag, selv om mange av oss har gått over til kontaktlinser eller får øynene våre laseroperert. På samme måte har folk som for eksempel har mistet et ben i krig eller som følge av en ulykke, kunnet feste en trebit der den manglende kroppsdelen skulle befunnet seg, og på den måten opprettholde balansen på sine daglige spaserturer.

Disse teknologiene har gitt mennesker bedre liv enn de ellers ville ha hatt, men det har alltid vært snakk om reparasjon av noe som har gått i stykker, og da med et dårligere resultat enn utgangspunktet. Det er ikke gitt at det vil være tilfelle i overskuelig fremtid.

Mennesker som i dag må amputere en kroppsdel har nemlig muligheten til å få seg en protese som kan styres direkte fra hjernen. De står dermed ikke langt tilbake for den opprinnelige kroppsdelen de er ment å erstatte. Etter hvert vil de formodentlig også bli bedre enn de armene og bena vi er født med, ved at de er sterkere og mindre utsatt for slitasje og skader. Denne teknologien er svært kostbar, men om forbedringen av kroppen er stor nok, vil det raskt kunne fremstå attraktivt for enkelte rike mennesker å erstatte deler av kroppen med proteser, helt frivillig.

Et samfunn der velstående mennesker kan betale seg til bedre kropper enn det allmuen må ta til takke med, vil ikke være utpreget egalitært. Ulikhetsdebatten vi har i Norge i dag vil blekne i forhold til det vi vil se om private bedrifter utvikler kommersielle tilbud som for en stiv pris kan gi deg en fysisk styrke som vi foreløpig kjenner best fra tegneserier.

Samtidig er dette et krevende felt å regulere, ettersom enkeltindividets kroppslige autonomi står sterkt i den liberale rettsstaten (dog ikke sterkt nok til at eutanasi er lovlig mer enn noen få steder). Å nekte kommersielle aktører å tilby slike proteser i Norge er ikke juridisk vanskelig, om man skulle ønske det, men å hindre privatpersoner å reise til andre land med mer liberal lovgivning for å få det gjort, er langt verre. Spørsmålet er uansett om vi bør gjøre det. Bør ikke folk få bestemme over sin egen kropp, også om det de vil gjøre med den er å forsterke den utover de grenser naturen hittil har satt?

50 år som pensjonister

Å miste en kroppsdel er én ting. Verre er det at kroppene våre over tid har en lei tendens til å dø. Dette er en svakhet vi deler med det meste av kjent liv på jorden, men det er ikke desto mindre et problem det arbeides hardt med å løse. En mulighet til å forlenge livet radikalt, kan komme ved hjelp av genredigering. Dette skal jeg komme tilbake til, men det er ikke sikkert at det er nødvendig med avansert genteknologi for å forlenge den gjennomsnittlige levealderen med flere tiår.

Blant de vanligste dødsårsaker i den delen av verden som har oppnådd en viss levestandard, er nemlig en eller annen svikt i et eller flere av våre indre organer. I boken Fremtidsmennesket, beskriver Sigrid Bratli og Hallvard Kvale, to norske forskere med bakgrunn fra Bioteknologirådet, hvordan 3D-printing med såkalt bioblekk – en «miks av celler og stoffer som cellene trenger for å vokse» – allerede i dag har blitt brukt til å produsere fungerende hjertevev, og muligens, innen et tiårs tid, vil kunne brukes til å printe ut nye organer.

Når man først kan lage et 3D-printet organ, er det ingen grunn til å utstyre dem med de samme svakhetene som de medfødte organene har. Og hvis man gradvis kan skifte ut både sine ytre og indre kroppsdeler ettersom de opprinnelige svikter, er det kanskje et vel så godt bidrag til å forlenge levealderen vår som manipulering av gener vil være, i hvert fall på kort sikt.

Per i dag har vi – i hvert fall blant de av oss som tilhører (den øvre) middelklassen – delt livet i tre deler av noenlunde samme lengde. De første 25-30 årene utdannes vi, så jobber vi i tredve-førti år før vi pensjoneres en gang i løpet av sekstiårene og reiser verden rundt eller steller i hagen til vi en gang mellom fylte åtti og nitti ikke orker noen av delene lenger. Det vil ikke være en bærekraftig modell særlig mye lenger.

For å ta meg selv som eksempel: Jeg fyller førti år i 2023. Min forventede levealder i dag tilsier at jeg vil være i live som åttiåring i 2063. Mye kan selvsagt skje før den tid, men hvis jeg holder meg unna ulykker, spiser sunt og trener nok til å unngå livsstilssykdommer og dessuten har litt flaks, vil det for mitt åttiårige jeg være helt irrelevant hva den forventede levealderen min var da jeg var halvparten så gammel. Det relevante vil være hvor langt legevitenskapen kommer i sitt arbeid for å holde meg i live i løpet av og utover de neste fire tiårene.

Om medisinske gjennombrudd i perioden mellom i dag og min 80-årsdag gjør det mulig for meg å leve mange flere tiår som dement krøpling på et sykehjem, er det ikke spesielt attraktivt for hverken meg eller mine etterkommere. Om vi derimot får en utvikling der ikke bare selve livet forlenges, men også perioden der vi med god helse kan nyte det, vil samfunnet i løpet av den neste generasjonen eller så ha en langt høyere både gjennomsnitts- og medianalder, med alt det vil kreve av reformer i både arbeidslivet og pensjonssystemet.

I sin bok fra 2002, Our Posthuman Future, beskriver den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama noen av de dilemmaene som vil møte et samfunn der folk rutinemessig lever til de er godt oppi hundreårene. Det største problemet han ser, er at folk i dag i hovedsak trekker seg stille og rolig ut av ledende posisjoner når de er rundt 60-65 år, og dermed slipper yngre krefter til. Dette har den fordel at det bidrar til den sosiale mobiliteten i samfunnet, og dessuten gjør det både bedrifter og offentlige organer mer innovative, ettersom folk ofte blir mer og mer låst til sine vante tanker og ideer ettersom årene går.

Om sekstifemårsdagene våre i fremtiden ikke lenger markerer begynnelsen på slutten på vår yrkeskarriere, men snarere inngangen til den nye midtlivskrisen, har det ifølge Fukuyama potensiale til å skape helt nye generasjonskonflikter mellom gamlinger som klamrer seg til jobbene sine og ungdom som ikke får tilgang til attraktive posisjoner, lønnsvekst og nye utfordringer i yrkeslivet.

Å løse disse problemene politisk vil dessuten bli svært krevende, ettersom den nye gruppen av vitale geriatrikere i dette scenarioet raskt vil utgjøre et flertall av elektoratet. Det er etter mitt skjønn en svært god grunn til å begynne diskusjonen i dag, så ikke sånne som meg skal få ta egoistiske beslutninger som går utover mine barn og barnebarn en gang i fremtiden.

Så er spørsmålet selvsagt hva vi skal gjøre med det. For statsfinansenes del er det opplagte svaret å øke pensjonsalderen kraftig for folk på min alder. Det vil imidlertid ikke gjøre noe for å dempe interessemotsetningene mellom fremtidens godt voksne mennesker med trygge jobber og ambisiøs ungdom som gjerne vil ha de stillingene foreldrene (og besteforeldrene) deres legger beslag på. Om arbeidsplasser frivillig eller etter lovpålegg innfører en øvre aldersgrenser for hvor lenge en person kan rykke oppover i et hieraki før vedkommende må begynne å klatre stigen nedover igjen, vil det frigjøre attraktive arbeidsplasser til de som fødes i våre dager, men det er ikke sikkert at de som utsettes for denne påtvungne degraderingen vil sette spesielt stor pris på en slik regulering av arbeidslivet. Det er heller ikke spesielt liberalt å nekte den beste kandidaten til en høyere stilling jobben, bare fordi vedkommende er høyt oppe i årene.

Andre muligheter for å håndtere denne problemstillingen inkluderer konsepter som borgerlønn og frivillige former for samfunnstjeneste (som kan være nyttig både for ungdom som trenger erfaring og å fylle ut CV-en sin, og eldre som trenger noe nyttig å fylle dagene med). Om noen av disse modellene er økonomisk bærekraftige om tyve, tredve og førti år, er dog langt fra sikkert.

Sikkert er det imidlertid at økt levetid også vil føre til økt ulikhet. Innenfor enkeltland kan det muligens håndteres, men de globale forskjellene vil utvilsomt øke kraftig mellom land med relativt ung befolkning, typisk fattige land, og de mer velstående landene med sin langt eldre borgersammensetning.

Denne ulikheten er likevel begrenset sammenlignet med det vi kan få om avansert genterapi blir allment tilgjengelig.

Arvelig ulikhet

I 2002 trodde Fukuyama at store fremskritt innen genteknologien fremdeles lå mange tiår frem i tid. I dag er det ikke lenger mulig å være så skråsikker på at det vil ta så fryktelig lang tid før genmodifiserte mennesker blir en del av samfunnet. I 2018 skapte det overskrifter verden over da den kinesiske forskeren He Jiankui annonserte at han hadde skapt verdens første genredigerte babyer, som dersom inngrepet var vellykket, ville være mindre utsatt for å bli smittet av HIV enn mennesker generelt er. Metoden han benyttet er kjent som CRISPR, og er spådd å bli en av det 21. århundrets største teknologiske nyvinninger. Jiankui sitter i dag i fengsel som følge av denne saken, ettersom han brøt med omtrent alt som finnes av etiske og juridiske grenser for genmanipulering av mennesker, selv i Kina. Men det faktum at det er jussen og etikken som setter disse grensene, ikke teknologien, gjør at vi må forberede oss på noen kompliserte etiske og juridiske debatter i årene som kommer.

For å forklare kort og overfladisk hvordan CRISPR fungerer, er det mulig å sammenligne teknologien med en mikroskopisk saks. På samme måte som man i gamle dager redigerte film ved å fysisk klippe og lime sammen mengder av råteip til et ferdig produkt, kan man med CRISPR klippe ut deler av genmaterialet til levende organismer, og erstatte dem med andre, fortrinnsvis mer gunstige, sekvenser av gener. Denne saksen er foreløpig langt fra skarp nok til å klippe så presist som man trenger for å gjennomføre slike inngrep i noenlunde visshet om at de vil være vellykket, og vi vet dessuten ikke nok om hvordan mengden av gener vi har i kroppen spiller sammen for å utgjøre summen av våre fysiske og intellektuelle egenskaper, til å kunne påvirke dem med en viss grad av sikkerhet for resultatet. Men at mulighetene er til stede, og dessuten enorme, er det ingen tvil om.

Å manipulere gener i mennesker som allerede er i live, er svært komplisert. Det er enklere å gjøre det før fødselen, mens det fremdeles er snakk om stamceller i et embryo. Disse kan nemlig manipuleres på en slik måte at det endrer den fremtidige celledannelsen, som ettersom svangerskapet skrider frem skal utgjøre kroppen som fødes. Allerede i dag er det vanlig at mennesker som benytter seg av kunstig befruktning i USA, foretar en utvelgelse av hvilket embryo de vil gå videre med, basert på medisinske indikasjoner på risiko for alvorlige sykdommer. Det er primært moralske, ikke tekniske, hindringer mot å gjøre den samme seleksjonen på andre egenskaper, som for eksempel hårfarge, intelligens og høyde.

Det er umulig å forutsi hvor lang tid det vil ta, men på et eller annet tidspunkt vil det bli mulig å endre også embryoer som er produsert på gamlemåten til å få de egenskapene foreldrene måtte ønske seg. Instinktivt er det lett å konkludere med at dette må reguleres svært strengt – jeg er selv en nokså innbitt liberaler, men samtidig langt fra fremmed for å forby akkurat denne muligheten. Men dilemmaer oppstår raskt hvis vi skal forby noe slikt i Norge: Hvordan skal våre barn, som har blitt nektet muligheten til å få sitt genmateriale forbedret av moralistiske politikere, kunne konkurrere på et globalt marked mot halvannen milliard kinesiske barn som ikke har blitt født under de samme restriksjonene? På den andre siden, hvordan opprettholder vi et helsevesen med lik tilgang for alle, om rike mennesker kan skaffe sine barn en behandling som de vil bære med seg videre til sine egne barn?

(For de som er interessert i dette temaet, kan jeg anbefale Ezra Kleins intervju med Walter Isaacson, som har skrevet en biografi om en av CRISPR-pionerene Jennifer Doudna.)

Når vi tenker nærmere over det, er det ikke et moralsk opplagt valg alltid å la naturen gå sin gang på godt og vondt. Hvis ditt kommende barn kan bli lykkeligere, mer vellykket og få et bedre liv av et ukomplisert inngrep i forkant av den kunstige befruktningen som måtte til for at du skulle bli gravid, er det ikke da din moralske plikt å gi barnet alle de mulighetene det kan få? Og om du selv vemmes av tanken på å tukle med skaperverket på denne måten, hvor urettferdig er det likevel ikke å frata dine egne barn disse mulighetene, om «alle» andre foreldre gir dem til sine barn?

Debatten må starte

Det er viktig å huske at teknologi ikke i sin natur er bra eller dårlig for hverken mennesker eller samfunnet. Konkrete teknologier kan være gode eller dårlige til å løse spesifikke oppgaver, og de kan ha positive eller negative konsekvenser for samfunnet de fungerer i. Som hovedregel er det likevel slik at et samfunn preget av én type teknologi, først og fremst er annerledes enn et samfunn basert på en annen teknologi. Det er valgene vi tar om hvordan vi vil bruke teknologien som avgjør om den er til gavn eller last for oss.

Jeg har som leseren vil ha forstått langt flere spørsmål enn svar når det kommer til regulering av fremvoksende teknologier med potensiale til å endre mennesket, og med det samfunnet, fundamentalt og ugjenkallelig. Men jeg mener det er på tide at partiene våre begynner å interessere seg for disse spørsmålene, og ta disse debattene, både internt og med hverandre. Foreløpig er det ingenting som tyder på at de er i ferd med å gjøre det, og det er kanskje forståelig, komplekst og uforutsigbart som temaet er. Men at det er stor forskjell på et samfunn som har valgt en sosialistisk, en liberal eller en konservativ tilnærming til dem, bør være hevet over tvil.

Det er selvsagt mange andre debatter vi også må ta, og som haster mer. Viktigst er det åpenbart at vi, dersom vi mislykkes med å løse klimakrisen, ikke vil ha behov for å ta så mange andre debatter enn hvordan i alle dager vi skal leve med konsekvensene av nettopp det. Men mange av disse debattene kommer opp av seg selv, som følge av begivenhetenes gang. Debattene om hva det gjør med samfunnet at våre kroppslige forutsetninger om noen få tiår kan ha blitt mer eller mindre valgfrie, ser inntil videre ikke ut til å gjøre det. Det kan fort bli et større problem enn vi skjønner her vi sitter på det foreløpige høydepunktet i verdenshistorien og ikke er så opptatt av å se fremover mot noe annet enn hva vi skal leve av etter at oljenæringen forhåpentlig om ikke så lenge er ferdig utviklet og i gang med å avvikles.

Jeg er helt sikker på at disse problemstillingene, som kanskje fremstår som science fiction i dag, kommer til å skape bruduljer på Stortinget om noen få år. Og jeg er helt sikker på at de som har tenkt grundig gjennom slike eksistensielle spørsmål på forhånd, står bedre rustet til å ta stilling til dem når de settes på spissen. Oppfordringen til partiene våre er herved gitt, så er det bare å håpe at noen tar ballen og løper med den.