top of page
  • Karl Arthur

Stormaktsspillet splitter EU

Tyskland og Frankrike krangler om Kina, men kan finne sammen mot USA.



Minerva 5. desember 2022

Den viktigste årsaken til at EU ikke regnes som en global stormakt eller supermakt, er ganske enkelt at det ikke er et land. Om man ser bort fra denne lille detaljen, er det likevel liten tvil om at Europa forsvarer sin posisjon som et av verdens desidert viktigste politiske fellesskap, med betydelig styrke til å påvirke andre lands oppførsel, strategiske disposisjoner og økonomi.

I EUs konkurranse, samarbeid eller konflikt med de andre stormaktene – særlig USA og Kina, men også Storbritannia, Russland og India – er det likevel svært relevant at EU består av 27 nasjonalstater med hver sine ambisjoner, økonomier og ikke minst utenriks- og sikkerhetspolitiske prioriteringer. For selv om EU har selvbilde som en stormakt i sin egen rett, kompliseres unionens opptreden på den internasjonale scenen av at dens to største medlemmer, Tyskland og Frankrike, ofte fremstår med et vel så stort strategisk handlingsrom – og en dertilhørende vilje til å bruke det.

Så lenge Frankrike og Tyskland er sånn noenlunde enige, er det ikke noe stort problem for EU at Emmanuel Macron eller Olaf Scholz reiser rundt i verden og hevder sitt syn overfor andre lands ledere. I slike tilfeller snakker de nemlig i praksis, om ikke rent formelt, like mye på EUs vegne som på vegne av landet de styrer. Denne høsten har imidlertid Scholz og Macron stått mot hverandre i noen av de spørsmålene som vil ha størst betydning for Europas posisjon i verden de neste årene og tiårene: energipolitikken, sikkerhetspolitikken og Europas forhold til Kina.

Nære, personlige uvenner

Historisk sett kommer det sjelden noe godt ut det hvis Tyskland og Frankrike blir uvenner for alvor. Heldigvis for oss alle er situasjonen i Europa en helt annen i det 21. århundre enn den var i det forrige. Worst case-scenariet for en vedvarende konflikt mellom Berlin og Paris er ikke lenger krig, bare et handlingslammet, ineffektivt og marginalisert Europa. Med Russlands brutale forsøk på å okkupere Ukraina, et stadig mer autoritært Kina og utsiktene til politisk ustabilitet i USA som bakteppe, kan det likevel være ille nok for alle oss som verdsetter demokrati, frihet og menneskerettigheter. Derfor er det verdt å se nærmere på hva uenighetene mellom de to landene består i, og hvordan de denne høsten har kommet opp til overflaten.


Det hele begynte, som så mye annet, med Russlands invasjon av Ukraina i februar i år. Dette ble som kjent møtt med unison fordømmelse fra de vestlige landene, EU i høyeste grad inkludert. Siden den gangen har EU stort sett lyktes å stå samlet når det kommer til sanksjoner mot Russland og tettere integrasjon av Ukraina i det indre markedet, men krigen har også avslørt to fundamentale svakheter i Europas posisjon i verdenspolitikken: Mangelen på et felles forsvar og avhengighet av importert russisk olje og gass.

I Frankrike ser man på begge deler som i stor grad å være Tysklands feil. Den tyske politikken om å ansvarliggjøre og ufarliggjøre Russland gjennom å gjøre Putin økonomisk avhengig av inntekter fra salg av gass til Europa stammer fra Angela Merkels langvarige periode som kansler, og fremstår naturligvis i dag som fullstendig feilslått. Motsatt er det selvfølgelig også mange som har sett på Macrons forsøk på å påvirke Putin gjennom direkte dialog, og hans offentlige uttalelser om å unngå å ydmyke den russiske presidenten ved å skape en vei ut av konflikten, som både naive og farlige.

Tysk alenegang

Det viktigste spørsmålet er imidlertid ikke hvem som har tatt feil og hvorfor, men hva man skal gjøre med det. Frankrike har gjennomgående favorisert felleseuropeiske løsninger, og blant annet tatt vært en forkjemper for at EU skal innføre en makspris på olje og gass som importeres fra Russland. Tyskland valgte på sin side å møte de økte energiprisene med en massiv, nasjonal støttepakke på 200 milliarder euro til sitt eget næringsliv. Dette irriterte mange av landene i EU, særlig de landene som ikke selv har økonomisk styrke til å gjøre noe tilsvarende, fordi det virker konkurransevridende til fordel for tyske bedrifter, på bekostning av så godt som alle andre europeiske land.

Også i forsvarspolitikken valgte Tyskland, kort tid etter invasjonen, å handle alene. Da Scholz annonserte at Tyskland ville øke sitt forsvarsbudsjett med 100 milliarder euro, var den internasjonale reaksjonen i hovedsak at landet nå hadde fått opp øynene for det globale trusselbildet og var klar til å ta et større ansvar for å bidra til NATOs forsvarsevne. I Paris, derimot, var Macron ikke så fornøyd. En av hans mangeårige ambisjoner har vært å etablere et sterkere, felleseuropeisk forsvarssamarbeid. Dette har imidlertid vist seg svært vanskelig i praksis, delvis på grunn av at Frankrike og Tyskland ikke har klart å bli enige om hvem som skal lede an i arbeidet. Tysklands store satsning på eget forsvar, som etter sigende hverken var forhåndsvarslet i EU eller drøftet bilateralt med Frankrike, kan fort vise seg å bli, om ikke spikeren i kisten, så i hvert fall en betydelig utsettelse av dette prosjektet.

Flere måneder senere er spørsmålet om makspris på importert russisk gass fremdeles uavklart, mens EU-landene nylig ble enige om et pristak på 60 dollar pr fat russisk olje. Dermed ser det ut som Macron er den nærmeste til å gå av med seieren i denne diskusjonen. EU-kommisjonen la 24. november frem et forslag om makspris også på gass, som skal drøftes videre og etter planen endelig avgjøres 13. desember.

Disse uenighetene mellom Tyskland og Frankrike om energi og forsvar byr i seg selv på betydelige problemer for EUs håndtering av følgene av Ukraina-krigen, men de er tross alt ikke større enn at man kan se på dem som en normal politisk diskusjon mellom nære allierte med ulike nasjonale prioriteringer og forutsetninger. Så er det heller ikke disse sakene som virkelig har satt forholdet mellom Scholz og Macron på prøve denne høsten, og tilsynelatende har blitt personlig.

For størst av alt er Kina

I slutten av oktober møttes Macron og Scholz til en tre og en halv times arbeidslunsj i Paris. Møtet ble på forhånd omtalt som et forsøk på å revitalisere vennskapet mellom de to nasjonene, og skal en tro de offisielle uttalelsene etter at møtet var avsluttet, lyktes de også med det. Både Macron og Scholz sa at det hadde vært et konstruktivt møte, og at Frankrike og Tyskland vil fortsette å jobbe sammen for å løse utfordringene Europa står overfor. Floskler, så klart, men samtidig ikke noe annet enn man kan forvente når to nære allierte har gjennomført et møte på toppnivå om sensitive temaer. Mange kunne sikkert godt tenke seg å være flue på veggen i et slikt møte, men det er ikke egnet til å overraske at kommentarene i etterkant består av selvfølgeligheter og gjensidig fremsnakk, snarere enn oppsiktsvekkende avsløringer fra kammerset.

Mediene som følger europeisk politikk tett, bet seg imidlertid merke i at disse uttalelsene kom i form av to separate pressemeldinger, ikke i en felles pressekonferanse. Denne forskjellen kan fremstå kosmetisk, men det er svært uvanlig, og derfor oppsiktsvekkende, at et toppnivåmøte som begge sider har jobbet hardt for å få til å fremstå som et møte mellom nære venner, ikke avsluttes med en felles opptreden med langvarige håndtrykk og gjensidig lovprising foran verdenspressens kameraer og mikrofoner.

Det er vanskelig for offentligheten å vite sikkert hva som har skjedd mellom Scholz og Macron i det lukkede møtet i Paris, men det er gode grunner til å anta at de to diskuterte heftig hvordan de skal forholde seg til Kina. Møtet fant nemlig sted kort tid etter at Scholz annonserte at han ville besøke den kinesiske diktatoren Xi Jinping i Beijing i begynnelsen av november, kort tid etter partikongressen der Xi i praksis ble utnevnt til statsleder på livstid. Dette til tross for at Macron skal ha insistert på at de to burde besøke Xi sammen, for å presentere en samlet europeisk front, og dessuten at de burde vente til våren 2023, for å unngå å gi Xi anerkjennelse for maktgrepet livstidsutnevnelsen utgjorde.

Ifølge den amerikanske journalisten Noah Barkin, som har dekket forholdet mellom Kina og Europa i et kvart århundre, er Scholz’ valg om å reise til Beijing alene et eksempel på at Xi lykkes med å spille de viktigste nasjonene i Europa opp mot hverandre. Barkin hevder at Scholz med åpne øyne setter forholdet til Frankrike – og dermed Europa – på spill for å styrke båndene til Kina, og siterer anonyme kilder fra det franske statsapparatet som sier at Tyskland aktivt valgte ikke å sende et felles signal til Xi. Dette underbygges også av en kronikk Scholz skrev i Süddeutsche Zeitung og Politico.eu i forkant av besøket, der han blant annet skriver at Kina «til tross for endrede forutsetninger, fortsetter å være en viktig forretnings- og handelspartner for Tyskland og Europa». I tillegg hevder Barkin å vite at Scholz var så opptatt av å være den eneste europeiske statslederen som besøkte Xi denne høsten, at han avlyste reiseplanene sine da han fikk vite at Macron hadde lignende planer, bare for å gjenoppta dem da Macron satte datoen for sitt planlagte besøk til 2023.

Det skal i denne forbindelse sies at også Macron i midten av november møtte Xi Jinping på G20-toppmøtet på Bali, og at han i den forbindelse sa lignende ting som det Scholz skrev i begynnelsen av måneden. Senest forrige uke besøkte dessuten Rådets president, den tidligere belgiske statsministeren Charles Michel, Beijing, noe som også var kontroversielt innad i EU. Det skal også sies at Scholz, i samme kronikk, kom med en rekke kritiske innvendinger til det kinesiske regimets opptreden nasjonalt og internasjonalt, og understreket at Tyskland vil søke å gjøre seg mindre avhengig av kinesisk-importert teknologi der det finnes alternativer.

Penger snakker høyere enn ord

Internasjonalt diplomati er et spill der det ikke alltid er lett for utenforstående å få øye på hvilke trekk som gjøres. To statsledere som møtes vil så godt som alltid si positive ting om hverandre, samme hvor lite de egentlig mener det, og uten at det egentlig er så veldig beskrivende for forholdet mellom landene de leder. På overflaten er det kanskje ikke så store forskjeller mellom Macrons og Scholz’ tilnærming til Kina, men det er likevel grunn til å ta på alvor det som lekker ut om konflikten mellom dem. For begge to har såpass god kontroll på sin nasjonale mediehåndtering, at det utvilsomt er snakk om bevisste lekkasjer, ikke løsmunnede medarbeidere som snakker over seg til pressen.

For å dechiffrere kodene og nyansene som preger stormaktsspillet, er det dessuten nyttig å se på hvilke økonomiske beslutninger som tas. Scholz’ regjering er i disse dager i ferd med å ferdigstille en ny Kina-strategi, og i et utkast til denne slås det fast at den tyske økonomien er i ferd med å bli farlig avhengig av Kina. Samtidig har Scholz godtatt at et kinesisk selskap får en betydelig eierandel i havnen i Hamburg, og unnlatt å ta grep for å få kinesiske interesser ut av landets 5G-nett. Så hvis det er slik at ord teller, men penger bestemmer, er det fullt mulig å hevde, slik Noah Barkin gjør, at Scholz’ er i ferd med å gjøre samme feil overfor Kina som hans forgjenger Merkel gjorde overfor Russland. I så fall kan Macrons irritasjon med sin tyske motpart leses som at førstnevnte har lært noe av sin naive og feilslåtte tilnærming til Putin (selv om han ikke akkurat har sluttet å komme med uttalelser som frustrerer ukrainerne og mange av de som stiller seg på Ukrainas side), men frykter at sistnevnte ikke har gjort det samme.

Frontkjemper i handelskrig mot USA

Om spenningene mellom to langvarige allierte blir for store, er det ingenting som en felles motstander for å finne sammen igjen. Den siste tiden har det sett ut som Tyskland og Frankrike, midt oppi konflikten om stormakten i øst, kan ha funnet en slik motstander i den andre store makten i vest. Etter at den amerikanske kongressen i høst vedtok den store økonomi- og miljøpakken kjent som Inflation Reduction Act, har nemlig flere av EU-landene uttrykt stor bekymring for at den amerikanske politikken utgjør en statsstøtte til miljøvennlig teknologi – særlig elbiler – som vil svekke Europas konkurransekraft på dette markedet.

De to landene gikk for noen uker siden sammen om en uttalelse der det heter at Europa, for å kontre det de oppfatter som amerikansk proteksjonisme, bør innføre lignende programmer for å støtte oppunder sitt eget, grønne næringsliv. Dette initiativet går på tvers av det som har vært gjeldende politikk i EU, der man for enhver pris ønsker å unngå konkurransevridende subsidier og gunstige skatteregler for enkeltsektorer. I klimapolitikken har EU lent seg på utslippskrav og lovregulering for å sikre rettferdig konkurranse. Dette i motsetning til USA der det har vært bortimot politisk umulig så mye som å tenke høyt om å stille krav om lavere utslipp til næringslivet, og hvor man derfor er avhengig av å bruke statsstøtte og skatteletter om man vil oppnå resultater.

Det er høyst uklart om det siste, tysk-franske initiativet vil føre til konkret politikk i EU. EU-kommisær for konkurransepolitikk, danske Margrethe Vestager, var raskt ute med å advare mot økt proteksjonisme i Europa, og understreket at hvis EU ender opp med å gjøre det samme som de kritiserer USA for, vil det både svekke unionens internasjonale troverdighet som forkjemper for frie markeder, og komme med en betydelig regning som må betales av europeiske skattebetalere.

Uansett hva man måtte mene om frihandel og den amerikanske klimapolitikken, er det et positivt tegn at Tyskland og Frankrike snakker ut av den samme munnviken om et globalt tema. Samtidig er det verdt å merke seg at det også her er Macron som ser ut til å ha iført seg ledertrøya. Han var nemlig i Washington forrige uke, på et svært forseggjort statsbesøk hos president Joe Biden. Og selv om menyen var storslagen og gjestene celebre, må Macron ha hatt et og annet alvorsord å si til sin amerikanske venn. For ikke bare fikk han den felles pressekonferansen han ikke ville ha med Scholz – han fikk også Biden til å si at det var mulig å gjøre justeringer i Inflation Reduction Act som kom de europeiske bekymringene i møte.

Hva dette konkret skal bestå i, er det vanskelig å si noe om, særlig ettersom Biden rett over nyttår vil møte en nyvalgt kongress med republikansk flertall. Republikanerne i USA er som kjent hverken spesielt opptatt av klimapolitikk eller Europas syn på noe som helst, så eventuelle forhandlinger om dette temaet kan bli interessante, om ikke særlig oppløftende, å følge. For Macron var uansett det viktigste, på kort sikt, å få Biden til å anerkjenne problemet.

Om da ikke det han egentlig er mest opptatt av er å sørge for at den første europeeren på månen blir en franskmann. Om 100 år vil nok fort dét få en større plass i historiebøkene enn detaljene i internasjonale uenigheter om statsstøtte til de som lager komponenter til elbiler.

Comments


bottom of page