Det er sikkert ubehagelig for Norsk Narkotikapolitiforening å bli beskyldt for rolleblanding, korrupsjon og brudd på straffeprosessloven. Likevel er det skuffende at en organisasjon med medlemmer fra ordensmakten, velger tåkelegging som kommunikasjonsstrategi.
Minerva 26. august 2021
«Når snuten spør, si ingenting», heter det i den bergenske rapartisten Kamelens mest kjente låt. Da han på en konsert i Kristiansand i 2018 fulgte opp med å rope «fuck politiet», valgte politiet å arrestere og bøtelegge ham. Mye kunne vært sagt om politiets forhold til ytringsfriheten i den sammenhengen. Jeg vil nøye meg med å påpeke at Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) åpenbart har lært noe av Kamelen, og at lærdommen er langt fra den man i en rettsstat kunne ønske at de hadde tatt.
Når NNPF nå, tre år senere, selv har havnet i et hardt vær som har utviklet seg til en krise, var strategien nemlig klar fra dag 1: «Når media spør, si ingenting».
Gjennom mine år i politikken, lærte jeg mye mer om krisehåndtering enn jeg egentlig skulle ønske meg. Basert på mine erfaringer, vil jeg hevde at NNPF har valgt en kommunikasjonsstrategi som setter effektivitet foran etikk. Som privat organisasjon er det i deres fulle rett å prioritere å gjøre det de tror vil fungere fremfor å gjøre det rette. Når jeg likevel tror strategivalget deres ikke vil gi den effekten de håper på, er det fordi NNPF har feilvurdert hvilken type krise de står i.
NNPFs krise
Krisen NNPF har havnet i består av mange elementer, noen direkte knyttet til rusreformen, andre virvlet opp i kjølvannet av oppmerksomheten foreningen pådro seg gjennom sin lobbyvirksomhet ovenfor Stortinget. Flere av forholdene fremstår alvorlige.
NNPF har brukt sin autoritet som uniformert politi, med tilhørende e-post- og kontoradresser, til å agitere for et syn i en politisk debatt politiet ikke bør delta i. Foreningens medlemmer har, med økonomisk støtte fra Politidirektoratet, kurset politifolk i etterforskningsmetoder knyttet til narkotikakriminalitet som det viser seg har vært ulovlige, og formodentlig hatt private inntekter fra kursvirksomheten. I tillegg har foreningen, gjennom sine medlemmers arbeidsgivere i politidistrikter, innledet samarbeid med utesteder i en rekke kommuner som har gitt dem enkelte fordeler når det kommer til skjenkekontroller, mot å innskrenke ytringsfriheten i egne lokaler (Bry deg-kampanjen).
Som følge av NNPFs svært aktive rolle i debatten om rusreformen, fattet en rekke aktivister, samlet under emneknaggen #NarkoTwitter, interesse for foreningens mangeårige arbeid innen det ruspolitiske feltet. Etter at privatpersoner gjennom innsynsbegjæringer avdekket både økonomisk samrøre og en rekke eksempler på rolleblanding, begynte også de store mediene å skrive om saken. Politidirektoratet besluttet at NNPFs forhold til direktoratet skulle granskes, og valgte etter betydelig press å be Justisdepartementet oppnevne en granskningskommisjon og å utforme dennes mandat.
NNPF hadde frem til granskningen ble besluttet vært svært synlig i mediene, blant annet med saker som skulle belyse de dramatiske konsekvensene dersom regjeringens rusreform skulle bli vedtatt. Den offensive mediestrategien, kombinert med lobbyvirksomhet rettet mot Ap, Sp og Frp, var antagelig en medvirkende faktor til at disse tre partiene stemte ned rusreformen i vår.
I det øyeblikket mediene inntok en mer kritisk holdning til NNPFs virksomhet, ble det imidlertid stille. Alle spørsmål ble avvist med henvisning til at man ikke ønsket å si noe så lenge granskningen pågikk. Den linjen holdt foreningen seg strengt til i flere uker. Det er bare den siste tiden de igjen har begynt å si noe offentlig, og da bare til journalister som ikke stiller kritiske spørsmål, eller i form av enetale gjennom kronikker.
Det er tydelig at NNPFs ledelse har brukt mye tid på å utarbeide og iverksette en kommunikasjonsstrategi basert på sin egen analyse av hva slags type krise de har havnet i, og hvilke mål de har satt seg for håndteringen av den. For å forstå hvordan de tenker, kan det være nyttig med en innføring i krisehåndteringens ABC.
Fire typer kriser
Krisene som kan ramme en bedrift eller organisasjon kan grovt sett deles i fire kategorier. For det første kan det være begått en feil innad i virksomheten, gjerne på toppen, som har fått konsekvenser for mennesker eller samfunnet. Dette kan være snakk om alt fra alvorlig kriminalitet, grove tabber eller ulike former for systemsvikt. Fra den senere tids mest synlige kriser i denne kategorien, finner vi de mange #metoo-sakene som preget mediebildet for en stund siden. Løsningen på denne typen kriser er ofte ikke så komplisert, selv om den kan være vanskelig å iverksette: Det er som regel både nødvendig og tilstrekkelig at noen går av, mer eller mindre frivillig.
En annen type krise er de som oppstår når interne konflikter i en virksomhet siver ut på overflaten. Disse krisene kan være ekstremt krevende å håndtere. Hvis virksomheten som rammes er viktig nok, vil mediedekningen av denne typen kriser kunne bli svært brutal, ettersom partene i konflikten vil kunne bruke mediene til å tegne et negativt bilde av motstanderen. Det finnes rikelig med eksempler på denne typen kriser fra politikkens verden de siste årene.
Videre kan en virksomhet rammes av en ulykke, som et oljeutslipp, en flystyrt eller lignende. Denne typen kriser har gjerne de største konsekvensene, men er også blant de letteste å håndtere, i hvert fall i teorien. Det gjelder ganske enkelt å identifisere feilen, legge seg flat, endre rutinene og eventuelt utbetale erstatning til de som måtte være rammet. Det kan ta tid å bygge opp igjen omdømmet om hendelsen er stor nok, og det finnes ingen garantier for at man lykkes, men det er sjelden spesielt vanskelig å identifisere hvilke grep som bør tas for å begynne på jobben med å reise seg, hvis man bare er villig til å ta situasjonen på tilstrekkelig alvor og være selvkritisk nok til at folk tror det er ektefølt.
Den siste typen krise er kanskje den mest uvanlige, og muligens også den som føles mest dramatisk for den som står midt oppi den: Virksomheten din blir angrepet av en ytre fiende, og angrepet får oppmerksomhet og fremstår troverdig i offentligheten. Håndteringen av denne typen kriser er vanskelig, fordi det finnes en rekke handlingsalternativer. Du kan gå til motangrep, du kan jobbe i det stille med å undergrave troverdigheten til den som angriper, du kan prøve å ignorere det hele, eller du kan ta angrepet til etterretning og ta selvkritikk.
Mål for krisehåndtering
For uansett hva slags krise man befinner seg i, må situasjonen håndteres på en eller annen måte. Denne håndteringen er nødvendigvis – eksplisitt eller implisitt – basert på noen mål. Det viktigste målet vil i de aller fleste tilfeller være å få krisen – eller i hvert fall mediedekningen av den – til å gå over. Når man står i en krise, er det avgjørende viktig at det man gjør bidrar til å forkorte den, snarere enn å gi saken stadig nye omdreininger og nye drypp som media kan brette ut. Det viktigste virkemiddelet for å nå dette målet, er for enhver pris å unngå å si noe feil.
I tillegg vil man forsøke å komme ut av krisen uten et fullstendig skadeskutt omdømme. For å bygge opp omdømmet sitt etter en tillitskrise, er det som regel en god plan å spille med så åpne kort som mulig. Samtidig kan stor åpenhet gi mediene og motparter mulighet til å fortsette å spinne videre på krisen, og bidrar til at situasjonen eskalerer ut av kontroll. Moralsk er det åpenbart riktig å være ærlig i sin kommunikasjon, men for mye ærlighet har også en kostnad dersom de kritikkverdige forholdene er graverende nok.
For å nå et eller flere av disse målene, må man velge sine virkemidler med omhu, og et virkemiddel som er egnet til å nå ett av målene, vil ofte stå i motstrid til et av de andre. Det gjelder særlig valget om å utvise åpenhet. Disse målkonfliktene er, kombinert med tidspresset og uoversiktligheten en krise gjerne kommer med, noe av det som gjør krisehåndtering til et så krevende fag å utøve presist.
I tillegg til disse resultatorienterte målene, bør det være et ideal for virksomheter som havner i en krise, at det man foretar seg i håndteringen står seg moralsk og etisk. Her er det NNPF etter mitt syn virkelig svikter.
NNPF tror de blir angrepet
I NNPFs tilfelle er det ganske klart for utenforstående at krisen har sitt utspring i at de har pådratt seg betydelige svin på skogen, og at disse nå har kommet seg ut i gatebildet der alle kan se dem. Håndteringen deres tyder samtidig på at foreningens egen vurdering er at de ikke har gjort noe galt, men blir angrepet utenfra av en fiende som har vilje og evne til å påvirke medienes redaksjonelle vurderinger i NNPFs disfavør. Derfor har de valgt strategi som kombinerer «si ingenting» med kraftige motangrep.
Det NNPF åpenbart ikke har ofret en tanke, er at feilene foreningen har gjort, rammer en av samfunnets aller svakeste og mest uglesette grupper – de rusavhengige. Angrepene de blir utsatt for, kommer fra helt vanlige folk som er lei av maktmisbruk fra politiet, og sympatien i den brede offentligheten er ikke lenger entydig på politiets side, slik den nok var for 10-20 år siden.
NNPF tror tydeligvis at saken de jobber for – bekjempelse av ulovlig rusbruk – er så god at den helliger ethvert middel. Men når foreningen ikke bare tar til orde for svært inngripende metoder for å avdekke og straffe bruk av ulovlige rusmidler, men også kurser politikollegaer i metoder som ifølge riksadvokaten er uforholdsmessige og dermed ulovlige, hjelper det ikke så mye at det bakenforliggende målet i manges øyne er aktverdig. Rettsstaten hviler langt tyngre på at voldsmonopolet ikke misbruker sitt mandat, enn på at absolutt alle brukerdoser med cannabis som finnes rundt omkring i befolkningens lommer, konfiskeres og destrueres, koste hva det koste vil.
Det er også derfor strategien NNPF har valgt, ikke kommer til å fungere. Det er rett og slett for mange som har sett de problematiske sidene ved at en privat organisasjon har nære politiske og økonomiske forbindelser til politiet, og deltar i en debatt om justispolitiske spørsmål, samtidig som medlemmene i foreningen er satt til å håndheve loven som er under debatt.
Hva burde NNPF gjort?
Om NNPF ønsket å bygge opp omdømmet sitt etter avsløringene som har kommet, ville utvilsomt åpenhet vært en langt bedre strategi enn stillhet og motangrep. Å si ingenting er ofte en god strategi hvis målet er å få saken til å gå over, men noen saker er for store til at de går over av seg selv. NNPFs krise er et slikt tilfelle.
Det viktigste for NNPF var å forhindre at Stortinget vedtok rusreformen. Da det målet var nådd, og da krisen i kjølvannet av seieren deres oppstod, burde de benyttet anledningen til å se kritisk på sin egen virksomhet, åpnet arkivene sine for innsyn og tatt innvendingene mot etterforskningspraksisen de har stått for i en årrekke på alvor. Det ville nok ha ført til at de måtte endre seg en del. Kanskje hadde det endt med at noen måtte gå. Men det hadde samtidig vært mulig for foreningen å reise seg igjen etterpå, og det hadde dessuten vært det rette å gjøre.
Med den strategien de i stedet har valgt, håper og tror jeg det går mot slutten for NNPF i sin nåværende form.
Det er sikkert ikke behagelig for NNPF å ha #narkotwitter og de store mediene på nakken, men det har virkelig ikke vært så behagelig å være blant de rusavhengige som har blitt utsatt for dem heller. Det gode som kommer ut av krisen NNPF har satt seg selv i, er nettopp det: At flere og flere får øynene opp for den elendige måten vi har behandlet en av samfunnets mest utsatte grupper i alt for mange år.
At NNPF har valgt en «si ingenting»-strategi, tyder på at de enten vet at de har en dårlig sak, eller at de ikke har skjønt hvor dårlig sak de egentlig har. Begge deler tilsier at foreningens dager som premissleverandør i den ruspolitiske debatten, bør være talte.