top of page
  • Karl Arthur

Krig, korrupsjon og klimakutt

2022 har vært det verste året i EU siden 2021, men også det mest produktive på minst like lenge.


Minerva, 21. desember 2022

Det er fort gjort å bli sittende til litt utpå kvelden når arbeidsåret skal avsluttes før julefreden endelig kan senke seg i stua. I et Europa der kulden allerede har satt inn, var det også nok av brennhete saker å diskutere for statslederne i EU-landene i årets siste møte i Rådet torsdag i forrige uke. På dagsorden stod krigen i Ukraina, energikrisen og sikkerhets- og forsvarspolitikken, i tillegg til EUs forhold til USA og sine partnerland i Nord-Afrika og Midtøsten, samt spørsmålet om Kroatia og Bosnia og Hercegovina skulle slippes inn i Schengen-samarbeidet (spoiler: Kroatia fikk tommelen opp, Bosnia må vente.)

Og som om det ikke var nok å ta tak i innenfor den formelle møteagendaen, avslørte belgisk politi bare noen dager før statslederne ankom Brussel i tur og orden, den største korrupsjonssaken EU-institusjonene har sett på mange tiår. Millioner av euro ble funnet i sekker og vesker hjemme hos en av Europaparlamentets 14 visepresidenter, greske Eva Kaili, som i likhet med flere andre med høye posisjoner i eller tilknyttet EU-systemet nå sitter i fengsel. (Pengene skal ha kommet fra Qatar, i bytte mot positiv omtale av landet i parlamentet og muligens også fordelaktig behandling av relevante lovsaker paramentet har behandlet de siste årene. Qatar nekter for å ha noe med saken å gjøre.)

Ikke så lang dags ferd mot natt

Rådets toppmøter fungerer heller ikke som man er vant til i andre politiske sammenhenger, der en hvilken som helst debatt kan bringes til avslutning med en votering der noen taper og noen andre vinner, men alle i hvert fall kan få lov til å ta kvelden. Nei, på et toppmøte i Rådet skal konklusjonene være omforente, intet mindre, og hvert enkelt av EUs medlemsland kan legge så mange hindringer de bare vil (og har mage til i møte med sine kolleger) i veien for endelige beslutninger. Noe særlig Polen valgte å gjøre ganske grundig allerede før møtet var kommet i gang.

Alt lå med andre ord til rette for et krevende, og langvarig, møte.


Mange lot seg derfor overraske da Rådets president Charles Michel, sammen med kommisjonspresident Ursula von der Leyen og den tsjekkiske statsministeren Petr Fiala (som har hatt formannskapet i Rådet det siste halvåret), kalte inn til pressekonferanse allerede klokken halv elleve på kvelden, for å fortelle de fremmøtte journalistene at nå var de rett og slett blitt enige om alt. Det vil si, alt bortsett fra alt det de var blitt enige om å utsette til senere. Gassprisene og sånn. Småting og detaljer, der altså.

Skjermdump: Det europeiske råd

Det var ingen på pressekonferansen som spurte hvordan det var mulig å komme frem til en enighet om så mange og så store saker på så kort tid. Mediene var i grunn gjennom hele dagen mest opptatt av hva EU vil gjøre for å hindre nye korrupsjonsskandaler fra å oppstå, langt mer enn de var av sakene Rådet faktisk hadde til behandling. (Flere har tatt til orde for å stramme inn regelverket for lobbyvirksomhet rettet mot EU-parlamentet som en mulig løsning, men når problemet er at en visepresident har mottatt millioner i kontanter fra en fremmed stat, mot direkte motytelser, er det neppe et smutthull i lobbyregelverket hun har benyttet seg av. Et generelt forbud mot kriminalitet har selvsagt mye for seg i mange sammenhenger, men det er kanskje litt naivt å tro at det i seg selv vil løse korrupsjonsproblemet en gang for alle.)

EU blir enige

Men for oss i Norge, her vi sitter trygt plassert på utsiden av all makt og innflytelse i vår egen verdensdel, vår viktigste handelspartner, vårt fremste verdifellesskap og blant våre beste venner, er det likevel verdt å se nærmere på dette fenomenet – at en forsamling bestående av så mange land med så mange kryssende interesser og til tider kræsjende personligheter i ledende posisjoner, stort sett klarer å bli enige om ting.

La gå, det var ikke så veldig spenstige konklusjoner Rådet kom til denne gangen heller. Ukraina er snille, og bør få mer hjelp. Russland er slemme, og bør straffes. (Detaljene i den niende sanksjonspakken ble ikke meislet ut, men Rådet er enige om at den skal innføres.) Gassprisene er for høye, og bør senkes på en måte som tar hensyn til både det ene og det andre. (Energiministerne jobber videre med saken, og Rådet håper de klarer å lande noe om kort tid.) Europa må ta større ansvar for sin egen sikkerhet, og fortsette å samarbeide tett med NATO, som sikrer at USA garanterer for Europas sikkerhet. (Rådet er enige om at tidligere bestemte programmer for å trappe opp investeringer i forsvarsindustrien i Europa må fortsette med uforminsket styrke, og vil særlig satse på cyberforsvar, forsvar mot hybrid krigføring og tettere forsvarssamarbeid EU-landene imellom.)

Det imponerende er med andre ord ikke hva EU-lederne har blitt enige om, men at de faktisk har blitt enige. For hvis vi ser 2022 under ett, har det ikke på noe tidspunkt etter 24. februar vært gitt at EU i det hele tatt skulle klare å stå sammen i det presset unionen har blitt utsatt for, og overleve året.

Skreddersydd krise

Koronapandemien gjorde 2020 og 2021 til noen av de verste årene i verdens historie siden det ble slutt på verdenskrigene, men det var også en felles, global utfordring som de åpne demokratiene i Europa var spesielt godt rustet til å møte. Pandemien var på mange måter en mulighet til å ta ut det beste EU har å by på – solidaritet og innovasjon – i kampen mot en ytre, ikke-menneskelig fiende, godt hjulpet av EUs fremste komparative fortrinn – kontinentets relative rikdom.

Russlands angrep på Ukraina, og den påfølgende energikrisen, derimot, er som skreddersydd for å eksponere EUs svakheter, så splid mellom allierte og fremme kaos og misnøye i den europeiske befolkningen.

Ikke bare har dette ikke skjedd. Ikke bare har EU klart å holde trykket mot Russland oppe gjennom stadig strengere sanksjoner (som for all del burde vært enda strengere, men dog). Og ikke bare har de gjort det gjennom demokratiske virkemidler, og på den måten fremstått mer som en global ledestjerne enn på mange tiår (naturligvis i godt selskap med særlig USA og Storbritannia, og på ingen måte hjulpet av de korrupte elementene i parlamentet). De har også gjort det samtidig som de har jobbet videre med en rekke andre mål de har satt seg, og i mange tilfeller, særlig innen klimaområdet, oppnådd resultater raskere enn noen hadde trodd for bare et år siden.

Det er lett for oss nordmenn å glemme at alle de tingene EU bestemmer, alle direktiver vi innlemmer, alle rettsakter vi føyer oss etter og alle forordninger vi forholder oss til, ikke bare dukker opp ut fra et høyerestående vesen som i sin uendelige visdom eller dumskap (avhengig av hvem du spør) mener å vite best hva som er best for europeere generelt, uansett om de bor i Bucuresti eller Bergen. Det er også lett å glemme at alle EU-saker, store som små, først og fremst består av en hel haug med detaljer (og gjerne helt andre detaljer enn de som får oppmerksomhet i norsk offentlighet), som virker sammen for å oppnå forholdsvis store ting. Og det er særlig lett å glemme at EU bestemmer disse detaljene, ikke gjennom dekret eller ved å ta beslutninger over hodet på medlemslandene, men ved at landene blir enige.

Utslippene vil kuttes

Klimapolitikken er et særdeles godt – og viktig – eksempel på dette. Under paraplyen Fit for 55, som Kommisjonen la frem for halvannet år siden, har EU gjennom hele året vedtatt store og gjennomgripende miljøpakker for sektor etter sektor, som sammen skal kutte Europas klimagassutslipp med 55 prosent innen 2030. Senest i vår ble en av de største delene av dette programmet – energiforsyningen – lansert av Kommisjonen under overskriften REPowerEU. Motivasjonen var vel så mye å gjøre seg mindre avhengig av import fra Russland, men løsningene som foreslås – energisparing, diversifisering av energikilder og utbygging av fornybar energiproduksjon – vil også kutte utslipp.

REPowerEU-pakken er enormt ambisiøst, teknisk svært krevende og juridisk ekstremt komplisert. Likevel lyktes EUs medlemsland å bli enige om hovedtrekkene – og ikke minst finansieringen – på rekordtid. Fremgangen har også vært markant for Fit for 55-pakken som helhet, som allerede nærmer seg å være ferdig behandlet og vedtatt, klar for implementering i medlemslandene – og i Norge, selv om ingen bryr seg om vi er enige eller ikke.

Det er ikke perfekte løsninger EU har kommet frem til. Mange ville ønsket seg at det gikk enda raskere, og at EU gikk langt hardere til verks. Men det er løsninger som kommer til å fungere – nettopp fordi alle landene i Europa stiller seg bak dem.

Konsensus over konflikt

Når vi leser (den mest saksorienterte) mediedekningen av norsk politikk, handler det ofte om at en eller annen sak har fått eller ikke fått flertall. Om EU-politikken, derimot, kan vi som oftest lese at unionen har blitt enig. Det betyr selvsagt ikke at det ikke forekommer voteringer i EU-systemet, men det er ikke gjennom flertall og mindretall at unionen først og fremst utvikler sin policy. Det gjør de i mye større grad gjennom konsensus og forhandlinger, ofte press og drama, kanskje må et enkeltland som er spesielt gjenstridig få noe på ett ubeslektet område for å godta en sak, men til slutt blir de enige. Det er ikke alltid strømlinjeformet, og alle skritt etterfølges kanskje av et halvt skritt tilbake, men retningen er så godt som alltid fremover.

For oss i Norge er det bare å håpe på at vi en gang om ikke så alt for lenge skal ta motet til oss og bli med på å utarbeide disse enighetene. I mellomtiden får vi nøye oss med å være takknemlige for at vi ikke lenger må ta med oss pass når vi skal på sommerferie til Kroatia (men enn så lenge om vi skal på interrail til Bosnia).


Comments


bottom of page