Anonyme kilder er ofte maktpersoner

Medienes kildevern er en viktig beskyttelse for folk som varsler om saker de ikke kan snakke om under fullt navn, men denne praksisen kan også misbrukes.

Minerva 22. januar 2021

Å kunne varsle anonymt om maktmisbruk, lovbrudd og overgrep fra innsiden av en organisasjon eller bedrift er en demokratisk sikkerhetsventil, og det er en helt sentral del av medienes samfunnsoppdrag å la slike kilder slippe til uten å måtte frykte represalier fra overordnede eller andre som har makt over dem. Det er også bakgrunnen for at pressen etiske regelverk – Vær Varsom-plakaten – fremsetter kildevernet som et absolutt prinsipp for journalister og redaksjoner.

Noen ganger kan dette viktige prinsippet få absurde utfall. Pressens faglige utvalg (PFU) behandlet nylig en sak der fotballtidsskriftet Josimar ble anklaget av PFUs generalsekretær for å ha brutt kildevernet. Saken er oppsiktsvekkende av flere grunner, og gir dessuten innsikt i medienes bruk av anonyme kilder og særlig det som kalles bakgrunnssamtaler (samtaler mellom en kilde og en journalist der det på forhånd er avtalt at kildens navn ikke skal knyttes til opplysningene journalisten får tilgang til).

Innklaget av kilden selv

Josimar-saken har en lang forhistorie. Den begynte med at tidsskriftet i fjor ble klaget inn til PFU av generalsekretæren i Norsk Fotballforbund (NFF) for å ha publisert opplysninger om et ansettelsesforhold i forbundet på en måte NFF mente var for dårlig kildebelagt. I tilsvaret til klagen forklarte Josimar i detalj hvordan de hadde jobbet med saken og hvordan de hadde fått tilgang til de konkrete opplysningene de publiserte: gjennom en bakgrunnssamtale med NFFs generalsekretær. Josimar ble altså klaget inn til PFU for å ha tatt en troverdig kildes utsagn for god fisk – av kilden selv!

For å opprettholde kildevernet, valgte PFU å unnta dokumentene der NFFs generalsekretær ble identifisert som kilde fra offentlighet. Josimar var uenig i denne beslutningen, og publiserte både sine egne tilsvar og NFFs kommentarer til deres tilsvar på sine nettsider. Dette førte i sin tur til at PFUs generalsekretær bragte Josimars publisering av dokumentene inn for en ny behandling i utvalget, der Josimar ble felt for brudd på kildevernet.

Omtalen av kildevern i Vær Varsom-plakaten har lite slingringsmonn, og Josimar brøt utvilsomt kildevernet ved å navngi kilden de hadde. Det er likevel lett å forstå, slik samtlige av PFUs medlemmer i den åpne behandlingen av saken ga uttrykk for, hvorfor Josimar gjorde det de gjorde. De hadde ganske enkelt god grunn til å være forbanna på NFF.

Bakgrunnssamtaler en viktig del av den journalistiske verktøykassen, og det er i utgangspunktet ikke noe suspekt med slike samtaler, hverken for kilden eller journalisten. Tvert imot har bakgrunnssamtaler og anonyme kilder ligget til grunn for mye viktig journalistikk om en rekke kritikkverdige forhold: alt fra avsløringer fra det indre liv i Donald Trumps administrasjon til mange av de største #metoo-sakene.

Kildevernet er imidlertid ikke laget for å beskytte maktpersoner – tvert imot er det ment å beskytte enkeltmennesker mot maktovergrep. I dette tilfellet var det åpenbart at NFFs generalsekretær misbrukte kildevernet til å begrense kritisk omtale av sin egen organisasjon, men pressens etiske regelverk er kategorisk på at kildevernet er absolutt og uten unntak. Utfra «lovens» bokstav måtte derfor Josimar felles.

Prate bakgrunn i stortingskorridorene

Å bli felt i PFU fører hverken til bøter eller andre avstraffelser, så det kan argumenteres for at utvalget kan legge seg på en svært strikt linje uten å ta hensyn til de normale rettssikkerhetsprinsippene som ligger til grunn der det er staten og domstolene som er den øverste myndighet. Det er likevel noe problematisk ved et regelverk som ikke tar høyde for at det noen ganger er moralsk riktig å bryte det.

Kildevernet kommer dessuten også til anvendelse i en rekke langt mindre samfunnskritiske saker, særlig i korridorene på Stortinget. Der har journalister og kommentatorer en helt annen tilgang til, og daglig omgang med, personer som både opptrer som kilder og som objekt for kritisk journalistikk, enn det som er tilfellet i bedrifter og organisasjoner der pressen naturlig nok ikke har egne adgangskort og deler både kantine og kontorlokaler med ansatte og tillitsvalgte.

Jeg har de siste årene jobbet som pressesjef for Venstre, og har i den egenskap vært anonym kilde i bakgrunnssamtaler med journalister ved utallige anledninger. Det har vært underforstått at det meste jeg sier til journalister er å forstå som en bakgrunnssamtale, jeg har ikke engang trengt å avtale det fra gang til gang. Det er ganske standard omgangstone mellom journalistene som er daglig på Stortinget og partienes kommunikasjonsfolk at vi alltid snakker bakgrunn med mindre noe annet er eksplisitt avtalt.

Opplysningene media får tilgang til gjennom bakgrunnssamtaler med meg eller andre rådgivere i partiene kan være så prosaiske som tid og sted for neste «hemmelige» møte i en eller annen forhandling som pågår, eller bekreftelse på at et sånt møte allerede har funnet sted. I sånne tilfeller hadde det ikke vært noe problem om mitt navn ble knyttet til opplysningen – det ville bare sett litt rart ut.

Også for journalisten kan det være en fordel at det er «en kilde» og ikke en navngitt person som kommer med interessante opplysninger, ettersom det ser mer ut som en avsløring og gjør saken litt mer spennende å lese. Jeg ble for eksempel sitert anonymt i Klassekampen på at situasjonen rundt bompengeforhandlingene våren 2019 var «noen knepp mer kaotisk enn det tidligere har vært». Det var kanskje ikke en oppsiktsvekkende opplysning i seg selv, men under fullt navn ville jeg selvsagt formulert meg helt annerledes.

Partiene bruker gjerne bakgrunnsamtaler til å gi mediene større innsikt i hvilke tanker og prosesser som ligger bak beslutninger og strategiske valg, i tilfeller der det ikke er naturlig å fortelle åpent om det. Dette er nyttig både for kildene og for journalistene. Uten bakgrunnsamtaler, hadde vi fått vite mindre om hvordan landet styres og hvordan det politiske spillet foregår.

For politikere kan også det å snakke bakgrunn være et verktøy for å teste utspill på en uforpliktende måte. Man kan avtale at en journalist etter en bakgrunnssamtale kan skrive en kladd som om samtalen var et åpent intervju, sende utkastet til politikeren, og la vedkommende, etter å ha sett hvordan saken vil se ut, ta en beslutning om den kan publiseres eller ikke. Jeg har også overhørt politikere som i vandrehallen veksler sømløst mellom «on record» og «off record» ved å si ting som «off record mener jeg dette vedtaket bare er tull, men du kan sitere meg på at jeg er glad for at vi nå har kommet frem til en god løsning i en vanskelig sak».

Andre ganger er det som blir sagt på bakgrunn mer i sjangeren spinn. Typisk har partier i en forhandlingssituasjon ulike interesser: Den ene parten vil avdramatisere og gi inntrykk av at konflikten nok løser seg med tid og stunder, mens den andre vil eskalere situasjonen enten for å oppnå et politisk mål eller for å skape inntrykk av at man kjemper med nebb og klør for en viktig sak.

Jeg har overhørt politikere som i vandrehallen veksler sømløst mellom «on record» og «off record» ved å si ting som «off record mener jeg dette vedtaket bare er tull, men du kan sitere meg på at jeg er glad for at vi nå har kommet frem til en god løsning i en vanskelig sak».

Spinne interne maktkamper

At partiene spinner mot hverandre er profesjonelle journalister selvfølgelig innforstått med, og livet som kommunikasjonsrådgiver er selvfølgelig ikke så enkelt at man kan få akkurat de sakene man vil på trykk gjennom bakgrunnssamtaler alene. Journalistene som benytter seg av bakgrunnssamtaler har et ansvar for ikke å gjengi anonyme kilders påstander ukritisk, og en tommelfingerregel er at man som journalist skal ha to uavhengige kilder for å fremsette en påstand som et faktum.

Det som virkelig gir oss kommunikasjonsrådgivere grått hår og søvnløse netter, er når spinnet rettes innover, og brukes som våpen i personkonflikter eller maktkamper internt i partiet. For Venstre bikket det over i parodien da NRK fikk vite fra anonyme kilder at vår generalsekretær hadde tatt et oppgjør med anonyme kilder på vår interne facebookgruppe. Høsten 2019 og våren 2020 var «anonyme kilder i Venstre» en løpende vits i pressekretser, og jeg og resten av infoapparatet vårt gremmet oss daglig over at folk ikke bare kunne holde kjeft.

Alle partier opplever problemer av denne typen fra tid til annen, og det er ikke annet enn å forvente at mediene lar seg «bruke» når maktkamper utspilles i sanntid. Det er likevel ikke uproblematisk at kildevernet under gitte forutsetninger kan brukes til å få negative karakteristikker av navngitte personer på trykk, uten at de som fremmer kritikken må stå åpent frem.

Det er en nyhet at noen sier det

I mange saker om det politiske spillet både innad i og mellom partier, tenker en journalist at det ikke er den påstanden kilden kommer med som er selve nyheten. Det er det faktum at noen sier det som er nyhetsverdig. I Torbjørn Jagland nyutgitte biografi omtales flere eksempler på dette. I striden mellom Jagland og Jens Stoltenberg om ledervervet i Ap på nittitallet, brukte Stoltenbergs allierte mediene til å plante negative saker om Jagland i offentligheten.

Mediene hadde sikkert to eller flere kilder til de sakene de skrev om dette, men det er ikke sikkert de var spesielt uavhengige av hverandre. Uansett var ikke nyheten – for å si det litt karikert – at «Jagland er udugelig». Nyheten var at «mange i Arbeiderpartiet mener Jagland er udugelig». Det er åpenbart en nyhet dersom en sittende partileder mangler støtte i toppen av sitt eget parti, og dette visste Stoltenbergs folk å benytte seg av for å oppnå sitt mål om partilederskifte.

Redaksjonenes vurdering av hvorvidt en sak der anonyme kilder kommer med sine vurderinger av en navngitt persons egenskaper eller egnethet til ulike verv, er en nyhet eller ikke, er avhengig av hvem kilden er. Om en nestleder er misfornøyd med partilederen er det en større nyhet enn om det er én tillitsvalgt på et lavt nivå som uttrykker misnøye. For journalisten, som vet hvem kilden er, er vurderingen gjerne enkel, men for leseren, som ikke vet hvem kilden er, er det vanskeligere å vurdere selvstendig om det de leser er en stor eller en liten sak.

Les også: PLUSS Venstres stille krise Flere sentralt plasserte Venstre-topper tror Trine Skei Grande trekker seg før landsmøtet neste år. Men partiets problemer løses ikke av den grunn.

Vurderingen kompliseres ytterligere av at media må finne formuleringer som sier noe om hvor kilden uttaler seg fra, uten at dette skal kunne bidra til å identifisere vedkommende. Når den som uttaler seg omtales som «en kilde på statsministerens kontor», kan det faktisk være snakk om Erna Solberg selv. Tilsvarende kan «en kilde nær Arbeiderpartiets leder» være Jonas Gahr Støre. (I praksis er selvfølgelig både Solberg og Støre rutinerte nok til å gi en medarbeider i oppdrag å gjennomføre selve bakgrunnssamtalen, i hvert fall i saker der mye står på spill.)

For lesere av slike saker, er det naturlig å vurdere nyhetsverdien utfra det forhold at redaksjonen velger å publisere saken – altså er det implisitt at kilden må være høyt nok plassert til at det har nyhetsverdi i seg selv.

Umulig å forsvare seg

På sitt verste fungerer kildevernet som en beskyttelse for aktører i en maktkamp som har som mål å rive motstanderen ned. Det er svært vanskelig for en person som blir omtalt i negative ordelag av anonyme kilder å forsvare seg. Anonyme kilder kan selektivt lekke detaljer fra møter eller fortrolige samtaler bak lukkede dører, komme med ondsinnede tolkninger av intensjoner bak ting som er blitt sagt, og ta ting ut av kontekst uten at den som blir utsatt for bakvaskelsene har mulighet til å korrigere bildet eller presentere sin egen versjon av det som har skjedd.

Da jeg i høst var skyggeforfatter for Trine Skei Grandes selvbiografi Oppreist, opplevde jeg selv å bli konfrontert med at noen hadde uttalt seg anonymt om meg. Jeg hadde hatt permisjon fra min stilling i Venstres stortingsgruppe for å skrive boken, men da den ble lansert, var jeg tilbake i jobben. Samtidig hadde jeg, helt uavhengig av bokskrivingen, i en lengre periode vurdert å slutte i jobben, og i ukene før lanseringen hadde jeg orientert mine nærmeste kollegaer og overordnede om at jeg hadde bestemt meg for å gjøre nettopp det.

Noen i stortingsgruppa mente at det var en uheldig rolleblanding at jeg var pressesjef på det tidspunktet boken ble lansert, selv om det selvsagt ikke var jeg som håndterte mediehenvendelser om boken til andre enn Skei Grande selv. I stedet for å ta dette opp ordinær tjenestevei, valgte vedkommende å lekke til TV2 at jeg hadde varslet at jeg skulle si opp, og antydet at det var kontroverser rundt boken som var årsaken. Kildevernet gjorde det altså mulig at en person som er del av et kollegium som fungerer som arbeidsgiver, fikk komme med anonyme spekulasjoner om et ansettelsesforhold som normalt vil være taushetsbelagt.

I mitt tilfelle var ikke konsekvensene av den anonyme kildens angrep på meg verre enn at jeg måtte bruke en kveld på å ringe rundt til folk som jeg følte måtte få vite at jeg skulle slutte i jobben min direkte fra meg, før de fikk lese om det i media. Det ville uansett blitt offentlig kjent at jeg skulle slutte, jeg måtte bare gå ut med det noen uker før jeg hadde planlagt. Andre har opplevd langt mer dramatiske konsekvenser etter å ha blitt angrepet av anonyme kilder, konsekvenser som kan være alt fra åpenbart rettmessige til dypt urimelige. Forskjellene mellom slike saker illustrerer utfordringene med et kildevern som ikke skiller mellom hvilken motivasjon kildene har.

Kildevernet er ikke ment for å beskytte NFFs generalsekretær når han forsøker å hindre Josimar fra å drive kritisk journalistikk rettet mot forbundet han leder, like lite som det er ment å gi arbeidsgivere anledning til å henge ut ansatte i offentligheten eller gi den mest skruppelløse parten et overtak i en intern maktkamp. Så lenge det er formulert som en kategorisk bestemmelse i Vær Varsom-plakaten, fungerer det likevel på den måten. Spørsmålet er om det av den grunn bør formuleres annerledes.

Redaksjonenes ansvar

Dessverre tror jeg ikke det er mulig å lage praktikable presseetiske prinsipper om kildevern som presist nok skiller mellom høyverdige og mindre høyverdige anonyme kilder. Hensynet til reelle varslere tilsier at kildevernet skal være hellig, og uavhengig av kildevernet vil det uansett være mulig for journalister og kilder å inngå avtaler om anonymitet basert på gjensidig tillit. Likevel mener jeg det er behov for en kritisk refleksjon rundt kildevern og anonymitet i de store gråsonene mellom varsling og spinn.

Terskelen for å la noen uttale seg anonymt skal være høy, men i praksis er den ofte lav. En journalist har full mulighet til å takke ja til en bakgrunnssamtale, høre hva kilden har å si, og så etterpå si at «dette vil jeg ikke sitere anonymt, kun dersom du uttaler deg åpent». Ofte vil likevel historien den anonyme kilden byr på være for god til å stå over, og en profesjonell kilde vil enkelt kunne gå til en annen redaksjon om det ikke blir napp hos den første. Om et tilstrekkelig antall redaksjoner i fellesskap, for eksempel gjennom et initiativ fra Redaktørforeningen, blir enige om å stramme inn på praksisen, kan det likevel føre til en endring.

En annen tilnærming kunne være at redaksjonene interesserte seg mer for hvem andre redaksjoners anonyme kilder er. Selvsagt ikke i den hensikt å blåse kilder som har et reelt behov for vern, men for å avdekke dersom maktpersoner bruker kildevernet på strategiske eller direkte umoralske måter. Det vil utvilsomt være mange krevende grenseoppganger for når slik undersøkende journalistikk vil være på sin plass, men det vil også gjøre det litt mer risikabelt for maktpersoner å kynisk utnytte kildevernet til egen vinning.

Uansett hva man måtte mene om mulige løsninger, har Josimar-saken vist at kildevernet ikke er så svart/hvitt som Vær Varsom-plakaten legger opp til. Prinsippet er laget for å beskytte de maktesløse – ikke for å gi de mektige enda et maktmiddel og i tillegg mulighet til å skjule sin maktutøvelse bak et slør av anonymitet. For å bevare kildevernets viktige funksjon, er det grunn til å tenke gjennom hvordan det utøves i praksis, både i PFU, i stortingskorridorene og internt i redaksjonene.