top of page
  • Karl Arthur

Økonomisk selvskading på storbritannisk nivå

En britisk finansminister kan leve med å ha markedet, mediene og massene mot seg. Når både sentralbanken og statsministeren sluttet seg til kritikken mot statsbudsjettet, ble det likevel for mye for Kwasi Kwarteng.


Minerva, 4. oktober 2022

Mandag morgen var konservative partitopper og -medlemmer fra hele Storbritannia samlet på partiets nasjonale konferanse i Birmingham. Mange av deltagerne var rasende på både statsminister Liz Truss og finansminister Kwasi Kwarteng etter «minibudsjettet» de to hadde lagt frem 23. september. Flere hadde allerede uttalt seg offentlig mot forslaget om å redusere toppskatten fra 45 til 40 prosent, finansiert med statlige låneopptak og muligens store kutt i de sosiale ytelsene. En rekke av parlamentsmedlemmene hadde til og med tenkt til å stemme mot forslaget når det på et eller annet tidspunkt skulle opp til votering i underhuset.

De som gikk inn på Twitter før de innfant seg i møtesalen den morgenen, fikk seg imidlertid en overraskelse. Kl. 07:25 britisk tid, trakk Kwarteng forslaget som i løpet av ti dager hadde svekket pundet med fem prosent mot dollaren og euroen, gitt Labour 30 prosents ledelse på en meningsmåling, og tvunget Bank of England til å kjøpe statsobligasjoner for 65 milliarder pund (700 milliarder kroner). «Vi skjønner det, og vi har lyttet», skrev finansministeren.

Det hadde vært enklere for alle parter, ikke minst regjeringen selv, om den hadde gjort lyttejobben før den la frem budsjettet sitt, i stedet for å gjøre det etterpå.

Ikke normalt

Vanligvis vil en regjering heller gå av enn å la seg presse til å trekke sentrale forslag i sitt eget statsbudsjett. Etter mange år preget av Brexit og Boris Johnson, er imidlertid ikke britisk politikk spesielt normal lenger. Truss kommer sannsynligvis til å bli sittende, med eller uten Kwarteng som finansminister, og om hun mot formodning skulle velge å gå av den nærmeste tiden, vil hun bli etterfulgt av en ny statsminister fra samme parti.


Når britene går til urnene neste gang, senest i januar 2025, vil det være etter nærmere 15 års sammenhengende konservativt styre i landet. Det vil også være etter halvannet tiår som vil stå igjen som en nedgangstid i britisk historie, og en epoke der britene, ledet av politikere som lovet mer enn de kunne holde, tok konsekvent idiotiske valg og satte egne posisjoner foran landets beste, virkelig fikk kjenne på sine egne lommebøker at politiske valg har konsekvenser.

Truss kan neppe ha trodd at det skulle bli en enkel eller takknemlig oppgave å styre Storbritannia da hun i begynnelsen av september vant partivoteringen mot Rishi Sunak som fulgte Boris Johnsons særdeles lite ærerike avgang. Økonomien i landet har vært skadeskutt siden forhandlingene om EU-utmeldingen ble påbegynt, og ble selvsagt ikke bedre av koronapandemien og krigen i Ukraina. Inflasjonen er i skrivende stund rundt 10 prosent, og er ventet å stige ytterligere. Energiprisene skyter i været, og folk opplever i økende grad vanskeligheter med å betale regningene sine. Allerede i august advarte det nasjonale helsevesenet (NHS) om at strømprisene til vinteren kunne føre til en humanitær krise i landet som allerede før kraftkrisen har opp mot 10 000 årlige dødsfall som følge av at folk ikke har råd til å varme opp de dårlig isolerte husene de bor i.

Møtt med slike utfordringer i økonomien, er det naturlig at konservative politikere ser på vekstfremmende skatteletter som en del av løsningen. Lavere skatter på arbeid og verdiskaping skal, i hvert fall i teorien, gi mer arbeid og verdiskaping, og det er nettopp mer verdiskaping Storbritannia trenger mest om dagen. At Kwarteng valgte å målrette en så stor andel av skattelettene han foreslo mot folk med høye inntekter, i stedet for bedrifter som skaper arbeidsplasser og folk som faktisk trenger å få styrket kjøpekraften sin, er imidlertid vanskelig å forstå fra et samfunnsøkonomisk perspektiv.

At han valgte å finansiere det hele med låneopptak, er i tillegg så lite fiskalkonservativt som et statsbudsjett vel kan være, og den negative markedsreaksjonen var da også fullt ut forutsigbar og i stor grad forutsett.

Svak styring

Siden katastrofen i så stor grad var varslet, fremstår snuoperasjonen svært pinlig for Kwarteng og Truss. Å snu i møte med ny, uventet informasjon, kan og bør tjene ansvarlige politikere til ære. Å snu etter at det absolutt alle advarte om at kom til å skje, faktisk har skjedd, er ikke bare svakt. Det kan også fort vise seg å være for sent.

Liz Truss' omfattende mediesynlighet i dagene og ukene etter at budsjettet ble lagt frem, der hun ved noen anledninger kastet sin egen finansminister under bussen ved å hevde at forslaget stod for hans regning alene, og ved andre anledninger stilte seg fullt og helt bak det og avviste enhver mulighet for å justere kursen, har ikke tjent noen annen hensikt enn å vise frem den manglende kontrollen hun har over situasjonen og sin egen regjering.

Som politiker kan du komme langt med strålende kommunikasjon selv om du har litt haltende kontroll på det politiske håndverket. Du kan også slippe unna med middelmådig kommunikasjon om du behersker detaljene i selve politikken til fingerspissene. Dårlig politikk, dårlig kommunisert, vil imidlertid i de aller fleste tilfeller bringe deg langt ned på meningsmålingene, slik Truss erfarer i disse dager.

I Europa har det lenge vært en urovekkende trend at velgerne systematisk straffer de partiene som er villige til å ta ansvar i krevende situasjoner. Om det konservative partiet i Storbritannia med sitt sammenhengende styre siden 2010 har funnet nøkkelen til å bli sittende med makten over tid, er det en nøkkel vi bør håpe andre lands politikere ikke lar seg friste til å benytte seg av. Helt siden David Cameron utlyste folkeavstemning om EU-medlemskapet, har britisk politikk fremstått som en konkurranse i å skade landets økonomi mest mulig. Likevel har velgerne belønnet både Camerons valg om å sette britiske bedrifters markedsadgang i Europa på spill, mot sin egen overbevisning, og Boris Johnsons krav om at det måtte skje raskere og mer brutalt enn det Camerons etterfølger Theresa May var villig til å gå med på.

Grensen nådd?

Det er først den siste uken at målingene har begynt å tyde på at Truss, godt hjulpet av Kwarteng, har funnet grensen for hvor mye selvskading befolkningen er villige til å godta fra politikere hvis fremste velgerappell består i å fortelle dem at de er så mye bedre enn alle andre land at det er best om de står alene i verden og gjør ting på sin helt egne måte. Men når den grensen først er nådd, kan den også vise seg å være temmelig hard. Valgsystemet i England er som kjent ikke spesielt representativt på nasjonalt nivå, og hvis de seneste målingene, der Labour får mellom 50 og 54 prosent oppslutning, blir valgresultatet, er det ikke gitt at toryene får en eneste representant i underhuset, selv med 20-25 prosent av velgerne i ryggen.

Selv om Labour-leder Keir Starmer fremstår langt mer kompetent og ansvarlig enn de siste konservative statsministerne landet har hatt, er det ikke sikkert det er det beste for britisk politikk om ett parti kontrollerer nesten 600 av 650 seter i parlamentet. Særlig ikke når det store flertallet av de drøyt 50 representantene som i et slikt scenario vil utgjøre opposisjonen, tilhører det Labour-vennlige skotske partiet.

Om så skulle skje, er det likevel hevet over tvil at toryene har seg selv, og ingen andre, å takke for situasjonen de har havnet i. Om partilederen kommer til å erkjenne dette når hun taler til partikonferansen onsdag formiddag, er langt mer tvilsomt. Av sin forgjenger har hun nemlig lært at det er helt i orden for en statsminister å be om unnskyldning, så lenge man er nøye med å ikke ta en dråpe mer ansvar enn nødvendig.

Det gikk bra for Boris Johnson, helt til det ikke gjorde det lenger. Tiden vil vise om det bærer for Truss helt til 2025.

Comments


bottom of page